BLOD I SANDEN

Landsted, Petrograd omegn, september 1917. Den store krigen raser i Europa. Vi har lidd store tap mot vår gamle fiende Tyskland. Blant troppene herjer mytteri og forfall, og i gatene ulmer revolusjonen. Bolsjevikene graver sitt feste stadig dypere. De graver vår felles grav. Russisk blod flyter der ute og her hjemme. Tsaren er tvunget fra sin trone. Familien i husarrest. Flere av våre egne har allerede dratt; andre forsvunnet. Kan vi bli? Er det overhodet en fremtid for oss her; for våre barn?

Gamle kjente samles. De fleste sivile. Familier, rivaler og gode venner. Mange av oss for siste gang. Viktige beslutninger må treffes, planer legges og gamle feider begraves. Hvis ikke vil vårt resterende håp svinne hen. Samtidig står vi sammen i lidelsen, og i lidelsen finnes frelse. Det er fortsatt noe godt i verden. Det må være en mening. Vi løfter våre glass for henne. Hun kaller. Hvordan kan Moderlandet bestå?

“Hva skriver vi for, med blod i sanden?
Naturen behøver ikke våre brev.”
-Bulat Okudzhava